Fikk jo gitt bort lille nightdream, å i går Tirsdag 6.10.09 fikk jeg inn søsteren å mammapusen, mamma pusen har fått navnet Busti av søster sin sambo. Koselig. Lillepusen er jeg usikker på, vet ikke helt om det er en ho eller han enda en gang.
Men i allefall så gikk times kjøringen fra meg å til søster helt fint med mammapusen, men hun ville ikke være i hundeburet som de hadde ordnet til henne, hun bor nå i vinduskarmen å er kjemperedd, men takler det å bli tatt på å få kos, men freser om de vil ta henne bort.
Lillepusen har brøte seg ut av hundeburet i natt å ligger bak sofaen, jaja. Får fikse det når jeg kommer meg hjem igjenn.
Er så godt å vite at begge 2 slipper å måtte kjempe for å få måt igjenn, det er helt utrolig egentlig.
Men vet jo fremdeles om så mange flere så er jo litt trist at ingen andre orker å prøve seg..
tirsdag 6. oktober 2009
torsdag 1. oktober 2009
føler meg fortapt og alene...
Prøver å redde 1 pus å 1 kattunge som går rundt uten hjem, men inge vil eller kan hjelpe, jeg står helt alene om det å alt virker bare helt umulig.
Jeg skulle få fangeburet på mandag, men ingen kom, jeg skulle få det i dag, men har ikke hørt noe. Nemi begynner å endre atferd igjenn å virker temmelig rar egentlig, spots er alt for sta å egen.
Hvorfor orker ingen å ofre noen få timer av livet sitt til å hjelpe noen stakkarslige dyr? Pusia har bodd på samme plassen i 4 år, 4 ÅR uten at noen har orket å så mye henge opp en lapp om noen eier henne, ta en liten telefor til dyrebeskyttelsen å si at hun er der.
Jeg blir litt småsprø, jeg trenger hjelp, noen må ta seg av kattemor til jeg har fått tam kattungen å omplassert den, det kan ta opp til 2 mnd, 2 mnd av hele ditt liv. wow det er lang tid det.
Nei, jeg føler meg litt alene hær, jeg er bekymret for dem, hvordan helsetilstanden er, mammaen er vist ikke særlig flink til å jakte så hun får kjøttrull å pålegg med masse saltinnhold, noe som alle som har katt vet at ikke er særlig bra for en pus.
Hun trenger å få komme inn, kjenne varmen, kjenne at dette er det hun vil, at dette er livet for en katt som meg. Hun hadde jo et hjem, hun hadde det i 3-4 år tenk, men så flyttet dem, forlot bare katta, å det viste naboene, men ingen orket å bry seg. Det koster ikke mye å bry seg. Ser du en katt gå ute med unger på slæp veit du noe er galt. Det sier seg selv. Jeg trenger hjelp, jeg blir psykisk utbrent fordi ingen gidder å ofre noen timer bare for å få litt hjelp, ofre litt tv tid for litt hjelp. Det sårer meg så uenderlig dypt.
Håper ting ordner seg å jeg får energien min tilbake, jeg trenger den, når jeg vet pusene er trygt inne vil alt føles bedre, men det vil bli tungt. Men man får lønn for strevet også. Gleden du kjenner når pusen komm å slikker deg på hånda eller i panna er utrolig. Du aner ikke. Du kjenner det virkelig når pusen som sto å freste å beit deg ligger på fanget å maler det vakreste noen sinne.
Du får lønn for strevet, ikke i penger, men i kjærlighet å tilitt fra den stakkar pusen som ikke hadde sjans til å overleve vinteren 3 mnd gammel.
Å når du ser pusen kan omplasseres til et fint hjem å oppføre seg pent, da blir ting så mye bedre.
Det er noe alle burde prøve, uansett hvor sint jeg er en dag kan jeg sette meg ned ved Nemi, stryke han over hode, se hvordan han nyter det å kviskre stille, du er heldig du, du aner ikke. Å se de øynene som forteller dette er godt matmor, jeg er gla i deg, får alt sinnet til å forsvinne, massasjen som blir gjennsidig når du stryker fingrene gjennom pelsen er avslappende å den beste måten å sovne på.....
Jeg skulle få fangeburet på mandag, men ingen kom, jeg skulle få det i dag, men har ikke hørt noe. Nemi begynner å endre atferd igjenn å virker temmelig rar egentlig, spots er alt for sta å egen.
Hvorfor orker ingen å ofre noen få timer av livet sitt til å hjelpe noen stakkarslige dyr? Pusia har bodd på samme plassen i 4 år, 4 ÅR uten at noen har orket å så mye henge opp en lapp om noen eier henne, ta en liten telefor til dyrebeskyttelsen å si at hun er der.
Jeg blir litt småsprø, jeg trenger hjelp, noen må ta seg av kattemor til jeg har fått tam kattungen å omplassert den, det kan ta opp til 2 mnd, 2 mnd av hele ditt liv. wow det er lang tid det.
Nei, jeg føler meg litt alene hær, jeg er bekymret for dem, hvordan helsetilstanden er, mammaen er vist ikke særlig flink til å jakte så hun får kjøttrull å pålegg med masse saltinnhold, noe som alle som har katt vet at ikke er særlig bra for en pus.
Hun trenger å få komme inn, kjenne varmen, kjenne at dette er det hun vil, at dette er livet for en katt som meg. Hun hadde jo et hjem, hun hadde det i 3-4 år tenk, men så flyttet dem, forlot bare katta, å det viste naboene, men ingen orket å bry seg. Det koster ikke mye å bry seg. Ser du en katt gå ute med unger på slæp veit du noe er galt. Det sier seg selv. Jeg trenger hjelp, jeg blir psykisk utbrent fordi ingen gidder å ofre noen timer bare for å få litt hjelp, ofre litt tv tid for litt hjelp. Det sårer meg så uenderlig dypt.
Håper ting ordner seg å jeg får energien min tilbake, jeg trenger den, når jeg vet pusene er trygt inne vil alt føles bedre, men det vil bli tungt. Men man får lønn for strevet også. Gleden du kjenner når pusen komm å slikker deg på hånda eller i panna er utrolig. Du aner ikke. Du kjenner det virkelig når pusen som sto å freste å beit deg ligger på fanget å maler det vakreste noen sinne.
Du får lønn for strevet, ikke i penger, men i kjærlighet å tilitt fra den stakkar pusen som ikke hadde sjans til å overleve vinteren 3 mnd gammel.
Å når du ser pusen kan omplasseres til et fint hjem å oppføre seg pent, da blir ting så mye bedre.
Det er noe alle burde prøve, uansett hvor sint jeg er en dag kan jeg sette meg ned ved Nemi, stryke han over hode, se hvordan han nyter det å kviskre stille, du er heldig du, du aner ikke. Å se de øynene som forteller dette er godt matmor, jeg er gla i deg, får alt sinnet til å forsvinne, massasjen som blir gjennsidig når du stryker fingrene gjennom pelsen er avslappende å den beste måten å sovne på.....
Abonner på:
Innlegg (Atom)